Øyvind Michelsen
2003-10-13 21:11:09 UTC
Samfunnet trenger taperne. Alle som står frem om dagen med en såkallt
ødelagt barndom på kommunens barnehjem i perioden 1950-70, er egentlig en
ressurs som samfunnet desperat trenger.
Aviser og medier trenger mange tårevåte oppslag med grusomme historier om
små barn på barnehjem som ble mishandlet og sexmisbrukt og som ble tvunget
til å jobbe i grisebingen og måtte svelge eget oppkast ved matbordet. Jo
grusommere historiene er jo bedre for medienes frontoppslag og dermed "good
for business".
Kommuneansatte, ledelse og fagforeninger trenger oppslagene for da kan det
kanaliseres massevis av penger og ansettes massevis av spesialister og
fagpersonell. Fagforeningene får nye medlemmer og alle er glade.
Tilslutt kommer barnehjemsbarna med foreningen Rettferd for taperne i
spissen. Barna som nå er i 40 og 50-årene får en etterlengtet unnskyldning
og pene erstatninger for angivelige grusomheter på hundretusener av kroner.
Taperforeningen får nye medlemmer og foreningen kan ansette flere folk.
Er det ingen tapere i denne historien. Jo alle skattebetalerne, men dem er
det ingen som bryr seg om.
At hele farsen er lik Bjugn-saken, løgn og bedrageri i de fleste tilfellene
er ingen interessert i.
Vi vil alle desperat ha noen tapere som vi kan synes synd på og gremmes
over. Jeg tror samfunnet trenger å gjenopprette myten om det norske perfekte
samfunnet og her passer denne farsen inn.
At et samfunn aldri blir perfekt, tror jeg er en sannhet ingen vil høre noe
om.
Så kommer etter hvert hele det patetiske hylekoret, med sleipe advokater,
taperforeningen (et ord forøvrig som er en hån mot alle mennesker for i mine
øyne er ingen tapere), og deretter barnehjemsbarnas grønne linje med
sosionomer og gråtekoner og deretter erstatningsfond og eget
barnehjemsbarn-erstatningskontor hundrevis av ansatte.
Tilslutt ender det hele opp som en kjempepatetisk medieflopp som alle
unntatt skattebetalerne vinner på. Så egentlig er Norges skattebetalere de
som burde vært innmeldt i Taper-foreningen.
Hver er det så som uttaler dette; jo en av barnehjemsbarna som var så
"fordømt uheldig" å vokse opp på Bredidablikk barnehjem i Nittedal i
perioden 1956-1964 og deretter på Waisenhuset i Oslo i perioden 1964-71.
Jeg kan garantere at på Breidablikk i denne perioden ble det gitt god og
kjærlig omsorg overfor barna, i den grad dette kan gis på et barnehjem. Mat
og skolegang og lek og gode forhold ble oss til del. Ingen produksjon av mat
verken i form av dyr eller avlinger ble laget ved hjelp av barns innsats og
det meste ble kjøpt inn. Ingen ble trakassert eller tvunget til å arbeide.
Vaktmester, pleiere, kjøkkenpersonale og syerske var flotte mennesker som
gjorde en god innsats for de 35 barna de hadde ansvaret for. Mange av oss
elsker den dag i dag de gamle som stelte oss dengang og gremmes over den
skitne kampanje de utsettes for i mediene. Dette har jeg skrevet om to
ganger tidligere til flere innlegg til mediene, men min historie passer ikke
inn. Her skal man værsågod ha en tragedie for det trenger samfunn og medier.
Tragedien for oss var egne foreldre og egen familie som sviktet oss, men det
er for pokker ikke kommunens ansvar.
Noen må våge å rope opp om "Bjugn-sak" på nytt. Dette har vi barnhjemsbarna
verken nytte av og det skader omdømmet til de gamle som hadde den tunge
oppgaven å stelle barn i kommunens tjeneste i perioden 1950-70. Den gang var
det fem seks mennesker som stelte 35 barn, mens det i dag er ennå verre for
nå er det ofte 35 voksne som passer fem seks barn.
Jeg tror på mennesket og dets evne til å tilpasse seg og ordne seg under de
omstendigheter som tilbys, men i dag er eget ansvar for eget liv og fremtid
fremmedord i velferdsstaten.
Ansvarspulveriseringen er en del av velferdstatens moralske og økonomske
undergang. Alle skal ha, og ingen vil gi!
Vennlig hilsen
Øyvind Michelsen, Oslo
Barnehjemsbarn Breidablik barnehjem, Nittedal 1956-64 og Waisenhuset i Oslo
1964-71
ødelagt barndom på kommunens barnehjem i perioden 1950-70, er egentlig en
ressurs som samfunnet desperat trenger.
Aviser og medier trenger mange tårevåte oppslag med grusomme historier om
små barn på barnehjem som ble mishandlet og sexmisbrukt og som ble tvunget
til å jobbe i grisebingen og måtte svelge eget oppkast ved matbordet. Jo
grusommere historiene er jo bedre for medienes frontoppslag og dermed "good
for business".
Kommuneansatte, ledelse og fagforeninger trenger oppslagene for da kan det
kanaliseres massevis av penger og ansettes massevis av spesialister og
fagpersonell. Fagforeningene får nye medlemmer og alle er glade.
Tilslutt kommer barnehjemsbarna med foreningen Rettferd for taperne i
spissen. Barna som nå er i 40 og 50-årene får en etterlengtet unnskyldning
og pene erstatninger for angivelige grusomheter på hundretusener av kroner.
Taperforeningen får nye medlemmer og foreningen kan ansette flere folk.
Er det ingen tapere i denne historien. Jo alle skattebetalerne, men dem er
det ingen som bryr seg om.
At hele farsen er lik Bjugn-saken, løgn og bedrageri i de fleste tilfellene
er ingen interessert i.
Vi vil alle desperat ha noen tapere som vi kan synes synd på og gremmes
over. Jeg tror samfunnet trenger å gjenopprette myten om det norske perfekte
samfunnet og her passer denne farsen inn.
At et samfunn aldri blir perfekt, tror jeg er en sannhet ingen vil høre noe
om.
Så kommer etter hvert hele det patetiske hylekoret, med sleipe advokater,
taperforeningen (et ord forøvrig som er en hån mot alle mennesker for i mine
øyne er ingen tapere), og deretter barnehjemsbarnas grønne linje med
sosionomer og gråtekoner og deretter erstatningsfond og eget
barnehjemsbarn-erstatningskontor hundrevis av ansatte.
Tilslutt ender det hele opp som en kjempepatetisk medieflopp som alle
unntatt skattebetalerne vinner på. Så egentlig er Norges skattebetalere de
som burde vært innmeldt i Taper-foreningen.
Hver er det så som uttaler dette; jo en av barnehjemsbarna som var så
"fordømt uheldig" å vokse opp på Bredidablikk barnehjem i Nittedal i
perioden 1956-1964 og deretter på Waisenhuset i Oslo i perioden 1964-71.
Jeg kan garantere at på Breidablikk i denne perioden ble det gitt god og
kjærlig omsorg overfor barna, i den grad dette kan gis på et barnehjem. Mat
og skolegang og lek og gode forhold ble oss til del. Ingen produksjon av mat
verken i form av dyr eller avlinger ble laget ved hjelp av barns innsats og
det meste ble kjøpt inn. Ingen ble trakassert eller tvunget til å arbeide.
Vaktmester, pleiere, kjøkkenpersonale og syerske var flotte mennesker som
gjorde en god innsats for de 35 barna de hadde ansvaret for. Mange av oss
elsker den dag i dag de gamle som stelte oss dengang og gremmes over den
skitne kampanje de utsettes for i mediene. Dette har jeg skrevet om to
ganger tidligere til flere innlegg til mediene, men min historie passer ikke
inn. Her skal man værsågod ha en tragedie for det trenger samfunn og medier.
Tragedien for oss var egne foreldre og egen familie som sviktet oss, men det
er for pokker ikke kommunens ansvar.
Noen må våge å rope opp om "Bjugn-sak" på nytt. Dette har vi barnhjemsbarna
verken nytte av og det skader omdømmet til de gamle som hadde den tunge
oppgaven å stelle barn i kommunens tjeneste i perioden 1950-70. Den gang var
det fem seks mennesker som stelte 35 barn, mens det i dag er ennå verre for
nå er det ofte 35 voksne som passer fem seks barn.
Jeg tror på mennesket og dets evne til å tilpasse seg og ordne seg under de
omstendigheter som tilbys, men i dag er eget ansvar for eget liv og fremtid
fremmedord i velferdsstaten.
Ansvarspulveriseringen er en del av velferdstatens moralske og økonomske
undergang. Alle skal ha, og ingen vil gi!
Vennlig hilsen
Øyvind Michelsen, Oslo
Barnehjemsbarn Breidablik barnehjem, Nittedal 1956-64 og Waisenhuset i Oslo
1964-71